VG
En av dem heter The World-Famous-Pudding Shop, og en dag jeg forvillet meg inn dit og tok opp min bærbare PC, stimlet kelnerne sammen rundt meg, tørket av bordet og feiet gulvet og spanderte ol. De spurte om jeg ikke skulle skrive om det verdensberømte spisestedet, slik så mange andre hadde gjort. De dro fram gulnede artikler fra gamle aviser, sågar en fra Aftenposten. Hovmesteren dro hjem og hentet sin gamle far, kafeeieren personlig. Han skulle fortelle meg kafeens historie så jeg ikke kom til å skrive noe feil. Det hadde seg sånn at sent på sekstitallet var det ikke en eneste kafé i denne bydelen. Rundt den store blå moskeen og «verdens vakreste kirke», den røde Hagia Sofia, var det bare åpne plasser og gamle hus. Også et lite konditori. Når vestlig ungdom begynte å reise til India for å røyke og meditere, var det på dette kon¬ditoriet de stanset før de krys-set Bosporus-stredet som skil¬ler Europa fra Asia. — Det var gode tider, sukker den gamle konditoren, — peace and love!